Medienes rolle

Pressen er ofte en kilde til inspirasjon for parlamentariske debatter og spørsmål, og kan derfor være med på å bestemme den politiske diskursen. Politikere vil allikevel med rette påpeke at det er opp til dem, og ikke pressen, og bestemme tema for debatter. Politikerne er valgt til å delta og starte debatter, men det er ikke alltid de følger sin plikt som folkevalgte, og det er mange eksempler på pressens avsløringer avkorrupsjon og skandaler.

På tross av dette har parlamentarisk demokrati en voksende trussel framfor seg. I lys av å lytte og analysere, filtrerer media informasjon fra politiske forsamlinger. I tillegg til nyhetsverdien av sakene, følger media tre andre kriterier: dramatikk, underholdning og personifisering. Siden mellom seksti og sytti prosent av inntektene til de trykte medier kommer fra annonsering, blir de nødt til å bruke typiske TV-metoder, som å fokusere på skandaler av varierende viktighet for politikken. Allikevel leser vi mindre og mindre. Derfor, enn så lenge det er kapital, betaler trykte media for reklamere for seg selv på TV-kanaler.

På grunn av mindre økonomisk handlingsrom som kan begrense pressens kapasitet, beholder den sin viktighet og innflytelse, fordi opinionsledere selv bruker avisene til å få informasjon og til å ytre sine meninger til befolkningen. Politikere oppsøker pressen for å skrive kronikker, og for å komme med svar på kritikk, og dette ser man enda mer av under valgkamper.

I dagens samfunn har bilder en stor viktighet, og det er TV som tar ledelsen og viser vei for andre media. Dette påvirker den politiske realiteten. Lesing er mer tidskrevende, og dermed har TV makten til å forme seernes verdensbilde. Alt som ikke kan gjenfortelles gjennom bilder og video, får ikke oppmerksomhet. Som grunnleggeren av CNN, Tedd Turner, sa «det våre kameraer ikke har filmet og kringkastet, har ikke skjedd»