Suverenitet

Suverenitet er makten en stat har til å ha enerett på jurisdiksjonen over sitt nasjonale territorium. Dette kalles statens interne suverenitet. Ekstern suverenitet er den absolutte uavhengighet i den internasjonale orden, hvor staten kun er begrenset av sine egne forpliktelser. For at en stat skal kunne kalles suveren må det internasjonale samfunn anerkjenne grensene som statens befolkningen lever innenfor, og dens maktutøvelse innen administrasjon og jurisdiksjon. En suveren stat er uavhengig, i motsetning til kolonier og protektorater.

På den internasjonale scenen er den suverene staten likestilt med andre, på tross av politiske, økonomiske og sosiale forskjeller. Den suverene staten er en juridisk enhet i internasjonal juss, som gir den rett til å inngå avtaler, opprette diplomatiske relasjoner og erklære krig, med unntak av offensiv krig. Staten kan ta rettslige skritt i internasjonale domstoler, som for eksempel Den Internasjonale Domstolen i Haag på engelsk forkortet til ICJ. Internasjonale organisasjoner, som FN og EU, kan begrense suvereniteten, men fordi avtalene er bestemte av statene i fellesskap, er det i seg selv et bevis på suverenitet.

Andre stater har ikke rett til å gripe inn i en annens interne anliggender, og dette problematiserer plikten til å gripe inn av humanitære årsaker. Globaliseringen av informasjon og økonomiske transaksjoner svekker suvereniteten til statene. I jussen er suverenitet opphavet og metoden til maktutøvelse.