Monarkiet

I middelalderen var monarkiet det mest utbredte politiske systemet. I begynnelsen av middelalderens Europa, var det barbarene som først innførte styreformen kongedømmet, hvor kongen først og fremst var en leder i krig. Hans utgangspunkt for å bli tronet kunne være av flere grunner, men det ble til slutt kun gjennom arv fra far til sønn at en ny konge ble tronet. Monarkiet ble deretter dypt forvandlet gjennom det kristne ideal og detføydalskesystemet, hvor kongen var øverst og vasallen, bonden, nederst. Kongen ble en hellig mann som styrte på oppdrag fra Gud. Dermed skulle han beskytte kirken, utøve rettferdighet og overholde freden. Den romerske lov ble praktisert, og det gjorde kongen til garantisten for staten.

I middelalderen fantes allerede idéen om konstitusjonelle monarki, hvor kongens makt er begrenset av en lovgivende forsamling, slik som Storbritannia er i dag. I den moderne verdens monarkier, finner man to motstridende utviklinger. I noen land har monarkiet utviklet seg til å bli en absolutt styreform. Monarken er allikevel underlagt lovene i kongedømmet, som sier at arvtakeren (i de fleste tilfeller) må være en mann, bekjenne seg til rikets religion, og respektere etablerte privilegier og friheter.