Diplomati og administrasjon

Under Obeidperioden i Mesopotamia, år 6500 til 3750 f.Kr. oppsto to viktige konsepter. Det ene er fenomenet er økonomisk struktur, som var en konsekvens av dannelsen av en ny sosiologisk celle, nemlig byen,med dens sosiale ulikheter. Det andre fenomenet er oppfinnelsen av skriften, som gjorde det mulig å ha en rasjonell administrasjon av et gitt område. Dermed kunne man notere pengesummer og holde arkiv, som er ressurser for å holde statlig administrasjon på et høyt nivå. Kombinasjonen av denne sosiologiske modellen og den intellektuelle teknologien bidro til fødselen av en ny struktur, nemlig staten, og med den, politikken.

Bystatene som oppsto i Mesopotamia fra år 3000 f.Kr så ut til å favorisere politiske regimer som ligner mye på konstitusjonelle monarkier. Styrkingen av en monarkisk autoritet førte til etableringen av en standardisert administrasjon og rettsvitenskap. At bystatene prøvde å reformere de muntlige tradisjonene på en rasjonell måte, representerer et viktig brudd. Situasjonen i samfunn i Midtøsten var på denne tiden veldig forskjellig fra samfunn uten denne historien, hvor tradisjonene fremdeles var fremtredende.

Styrkingen av store sentraliserte og rasjonaliserte stater, utløste organiseringen av internasjonale relasjoner. Fra slutten av det andre årtusenet f.Kr. ble et fungerende diplomatisk system utviklet. Det opererte mellom Egypt, Elam, Arabia og det Hettittiske kongedømmet. Det ble kalt Amarnasystemet og var basert på den geopolitiske balansen mellom disse fire store kongedømmene.I dette systemet ble det brukt et felles språk, akkadisk, med egne protokoller. De stadige invasjonene fra stammer som bodde langs kysten gjorde slutt på denne detaljerte politiske konstruksjonen.

Det virker som om Midtøsten nærmest har smidd alle politiske systemer og strukturer som vi kjenner til. Like etter opprettelsen av bystatene i Mesopotamia var politikk allerede et veletablert prosjekt, men samtidig var det ikke i det hele tatt snakk om tanker eller politisk teori i en bevegelig samfunnsorden. Menn i Midtøsten var på denne tiden mest opptatt av ledelsen og administrasjonen i alle statens lag, og politiske meninger innad i disse ble ikke uttrykt. Underlagene i politikken kunne ikke være oppe til diskusjon, eller en gang bli evaluert og vurdert. Dette fordi samfunnsordenen var høyt verdsatt, som om det var en del av en guddommelig orden. Mytene, tradisjonene og lovene, sammen med det politiske systemet, ble altså sett på som en helhet.