Politikk: Makt og praksis

Innflytelse og media
10th juli 2018

Politisk makt består av to forskjellige funksjoner. Den ene er utøvende, tar beslutninger, og når disse er anvendt, håndhever dem gjennom en administrasjon. Den andre er en lovgivende makt (som består av en eller flere forsamlinger) som forsikrer representasjon av folket, eller i det minste eliten, som aksepterer beslutningene av den lovgivende makten og kan noen ganger foreslå dem selv. I tillegg er det maktformer som ikke er direkte politiske, men som er deler av det politiske systemet. Det er rettsapparatet, som er ansvarlig for å dømme, og media, som ofte blir kalt den fjerde statsmakt, som ideelt skal kunne påvirke folkeopinionen.

Vestlig demokratisk tenking, med opphav i Storbritannia og senere formalisert av den franske filosofien Montesquieu, er modellen for moderne demokrati på et internasjonalt nivå. Den forteller oss at makten må være delt på flere folkevalgte og flere institusjoner. I demokratier kan vi skille mellom et presidentregime, en folkevalgt forsamling, eller en blanding av disse.

Metodene for territorial organisasjon danner et annet aspekt av organisasjon av makt. Innad i dette finner man en forente stater som praktiserer sentralisering av makt, og forente stater som i større eller mindre grad praktiserer en desentralisering av makt. Føderale stater praktiserer føderalisme, altså å gi betydelig makt til divisjoner i territoriet, som delstater, fylker, provinser, regioner og kommuner.

Stater har to tradisjonelle måter å inndele territoriale sub-divisjoner. Den ene er store enheter som ofte tilsvarer godt definerte historiske enheter, som historisk har hatt total uavhengighet eller en stor grad av autonomi, som for eksempel Skottland i Storbritannia, eller Catalunya i Spania. Den andre er kommuner eller mindre byer, som historisk er basert på lokalt fellesskap. Over det nasjonale rammeverket, finner man mer eller mindre fleksible regionale og globale politiske strukturer, som Den Europeiske Union og De Forente Nasjoner.