Fascisme: ideologi uten doktrine

Styreformer
22nd januar 2019

Fascismen oppsto i Italia ved slutten av den første verdenskrig, og ideologien til denne bevegelsen har mange slitt med å definere. Man kan se en syntese av nasjonalisme og revolusjonær syndikalisme, og gjennopplivingen av futurisme og antisemittisme. På grunn av sin sammensatte natur har fascismen strevd med å skape en original doktrine. Dette ideologiske mangfoldet innad gjør at fascismens uttrykk og form kan sies å være betinget av tid og sted.

De forskjellige bevegelsene er nære slektninger av hverandre, men de er forskjellige ved at de er formet av tradisjonene, strukturene og kulturen i landet de utvikler seg i, og viktigst av alt, tiden de vokser i. Vi identifiserer derfor fire stadier av den historiske utviklingen til fascismen. Først oppsto den som middelklassens spontane reaksjon i møte med ulike trusler, som proletarisering og revolusjonære bevegelser. Den andre formen for fascisme er et resultat av en allianse mellom de første fascistene og borgerskapet, da den sistnevnte gruppen også følte seg truet. Alliansen førte til en forfølgelse av venstrevridde strømninger i Italia og Tyskland under og mellom verdenskrigene.

En form for ideologien representerer regjeringers fascisme, og i motsetning til klassiske høyrevridde diktaturer, kan ikke fascismen innynde seg kun hos en regjerende elite. Den må tilfredsstille de lavere sosiale klassene, som tilbake i begynnelsen av ideologien var dens egentlige målgruppe. Borgerklassen er derfor rammen som skaper strukturene i det nye regime, mens flere sosiale institusjoner prøver å integrere proletariatet inn i det fascistiske samfunn. Disse motstridende målene kan bare bli godtatt i en større nasjonal plan. Derfor, på grunn av sine egne paradokser, kan fascismen tvinge landet inn i krig.

En fjerde form for fascisme strever med å erstatte en borgerlig og liberal orden med en ny. Denne erstatningen forutsetter en etablering av en totalitær makt (for eksempel SS-staten) og en overbevisning av innbyggerne gjennom propaganda.

Sett fra disse to vinklene blir fascisme et generelt politisk konsept, som, i tillegg til Mussolinis regime, karakteriserer Hitlers nazisme, Codreanu Cuzas liga Codreanu Cuzas liga og det østerrikske Heimwehr. Det kan til og med se ut til at man kan snakke om en internasjonal fascisme etter 1929. I 1932 sa Mussolini i en tale i Milano at «om ti år er Europa enten fascistisk eller fascinert». Dette forble bare ord, da ideologien er grunnleggende nasjonalistisk, og fikk ikke til noen sameksistens. Det var kun gjennom ekspansjonen av noen få fascistiske stater at ideologien kunne bli innført internasjonalt.

Mot slutten av andre verdenskrig var ikke lengre den fascistiske bevegelsen et levedyktig politisk alternativ. Dens skyld i forbrytelser mot menneskeheten og tiltro til kapitalismen, gjorde at den hang igjen i fortiden, og dens ideologiske fremtid ble svekket. Selv om fascismens æra er over, lever bevegelsene enda, dog i det marginale.